Mitt safari i Tanzania

På safari i Tanzania

Ettermiddagen er snart blitt kveld og vi er på vei inn til Tortelis Camp i Ngorongoro Naturvernområde i Tanzania. Vi rakk akkurat å passere porten inn til Ngorongoro før de stengte og det begynner å bli mørkt. Safaribilen forserer sølepytter store som små innsjøer og danser i gjørmete hjulspor. Guiden Bashiru Jumanne fra Arusha er en trygg og erfaren sjåfør. Kvelden er regntung og i det fjerne høres tordenskrall. Vi er svette, sultne og litt øre etter en lang og varm dag med hotellinspeksjoner og safari i Lake Manyara. Temperaturene har endret seg drastisk siden vi forlot lavlandet og her oppe i Ngorongoro-fjellet i over 2000 meters høyde er det kaldt. Vi passerer masailandsbyer med små runde jordhytter, små og store flokker med kyr og geiter som masaier gjeter,  og masaiene selv i fargerike gevanter. Mange bærer fargerike perlesmykker i ører og rundt halsen.  Vi tar av fra «hovedveien» som minner mest om en kjerrevei, og begir oss inn på en smal skogsvei i enda dårligere forfatning og kommer inn i svarteste skogen. Omsider, midt ute i ingenmannsland, kommer vi frem til Ngorongoro Tortelis Camp. Smilende masaier dukker opp fra intet, innhyllet i sine karakteristiske røde tepper og med åpne gummisandaler på føttene. Vi får en varm klut til å vaske hendene med og blir servert mangojuice til velkomst.

 

En natt i bushen

Campen ligger midt ute i bushen, ikke inngjerdet selvfølgelig. En masai følger meg til teltet som er utstyrt med en bred dobbeltseng, dusj og wc. «You want shower»? spør han. Ja takk veldig gjerne, men han forklarer at det må skje ganske raskt for de må fylle opp en «bøtte» med varmt vann som henges opp bak teltet, og vannet hentes i en stor vannkoker som står litt ute i bushen. En gruppe løver holder til i dette området så personalet ønsker ikke å gå ut i bushen i bekmørket. Vannet blir hentet. «Ready»? hører jeg utenfor teltet i det han heiser «bøtta» opp og henger den i en slags anretning med et rør inn til dusjen, så det er bare å få farten opp mens vannet er varmt. Etter en relativt sparsom dusj er det tid for middag. I de åpne campene i Tanzania får ingen gjester gå alene i mørket. Her er ingen gjerder mot de ville dyrene. Men masaiene er født og oppvokst her. De kjenner bushen om sin egen bukselomme og merkelig nok føler man seg trygg når en taus men smilende vennlig masai eskorterer en til og fra teltet i mørket. Noen er utstyrt med pil og bue. Et forsøk på å kommunisere er ofte mislykket. Mange snakker ingen eller dårlig engelsk. Jeg har fått beskjed om å vinke med en lommelykt når jeg er klar for å bli hentet til middag og en masai dukker opp fra mørke skogen. Han har åpenbart stått der og ventet.

 

Vannhullet

Matteltet er utstyrt med en bar som de har kalt «Waterhole» med dype kurvstoler og internet tilgjengelig. Bål er tent med stoler i en sirkel rundt. «Bush TV» kaller de det. Her kan man varme seg rundt bålet, slappe av før og etter middagen med noe godt i glasset og dele dagens opplevelser med andre gjester i campen. Men det er ingen andre gjester i Tortelis Camp denne kvelden, og de har dekket et fint bord til oss med duk og dype vinglass og lys på bordet. Det er ganske vanlig at guidene spiser sammen med «sine gjester», så Bashiru holder meg med selskap mens smilende lavmælte servitører bringer frem den ene retten etter den andre. Det er hyggelig, men kaldt og jeg fryser i medbragt vinterjakke fra Norge. Vi får servert en fire retters middag i bushen med to forretter, hovedrett og dessert. Altfor mye mat. Kvelden er enda ung, bare 21:00 når middagen er fortært, men luften er kald, stjernene funkler i tusentall på den svarte nattehimmelen og vi er slitne og klare for en natts søvn. Natten er full av ukjente lyder fra sirisser, fugler, frosker og rauting fra bøfler. En løve brøler i det fjerne og hyenenes karakteristiske «sang» høres godt i den svarte stille natten. Noen udefinerbare lyder utenfor teltduken bringer tankene hen på en gressende bøffel. Det snøfter der ute i mørket. Men søvnen kommer lett på safari når man er sliten etter en lang og opplevelsesrik dag.

 

På vei til Serengeti

Neste morgen blir jeg vekket i grålysningen klokka 06:00 av en lav stemme utenfor teltduken «hello, coffee madam». Der står en morgenfrisk masai med en kopp kaffe. «Bucket shower»? Nei, det trengs ikke. Nå er det tid for frokost og å komme seg av sted, inn til Serengeti.

Utenfor teltet har en bøffel vandret omkring i natten og satt av tydelige spor i den våte jorden.  Kanskje det var den som snøftet så nære i natt. To løver har også ruslet gjennom campen, kan de fortelle ved å tyde spor i sanden. Det diskes opp med frokost: Juice, kaffe, frokostblandinger, brød og egg. Lufta er iskald. Jeg hutrer i mitt vintertøy og tenker at masaiene er altfor tynnkledde i sine røde tepper med nakne legger og føtter i det duggvåte, kalde gresset.  Snart er vi sjekket ut og er klare for avreise. Jeg er takknemlig og ydmyk og føler nesten det er litt ille at hyggelige menneskene har vært på jobb bare for meg, og forsøker å døyve min dårlige samvittighet ved å legge igjen et rikelig tips i tipsboksen som står fremme. Tipset blir senere delt mellom de som jobber i capen. Nordmenn synes ofte tipsing er vanskelig, men tipset er viktig for disse menneskene, og det blir satt stor pris på. Vi blir fulgt til bilen av campens vennlige personale som vinker helt til bilen er ute av syne for dem.

 

På dårlige veier i masai-land

Det har regnet i løpet av natten og veien ut er gjørmete, våt og med dype hull. «Hold on» sier Bashiru, og landcruiseren danser fremover, krenger over i de dypeste hullene, henter seg inn og forserer gjørmehull jeg aldri ville grodd den skulle klart. Søla spruter oppover vinduene. Men guiden er rolig men konsentrert. Snart er vi ute av skogen og et ubeskrivelig vakkert landskap åpenbarer seg i morgendisen. Vi er i masailand. Vi passerer gjennom vide grønne daler og sletter, landsbyer med små runde jordhytter der røyken siver ut av dør-åpningene. Det er vel frokosten som tilberedes der inne. Geiter og kuer beiter i de slake skråningene. Det er surrealistisk vakkert. Jeg tenker at her bor det mennesker som aldri har vært utenfor sin egen landsby og som kanskje tror at resten av verden ser ut som det gjør her. Så enkelt og primitivt det er - helt til idyllen blir litt ødelagt da jeg plutselig oppdager en bil som er parkert foran en av jordhyttene. En bil? Guiden forklarer at noen masaier er svært rike. Og da kan det være at de kanskje kjøper seg en bil. Bare for å ha en liksom. Rikdommen måles i antall kuer og geiter. Men de holder fast på sine tradisjoner og blir boende i jordhytta. De virkelig rike kan gjerne ta opptil 25 koner, forklarer han. Mange ungdommer bryter ut og flytter til byene. De legger bort sine fargerike klær og forsvinner i mengden som en av de andre. Livet i byene med jobb og et annet liv er forlokkende, men de glemmer ikke sine røtter og holder som regel fast på sine tradisjoner i den grad det er mulig.

 

The Great Migration

Vi er så heldige å få se masse dyr på veien videre mot Serengeti, som tar et par timer. Elegante giraffer beiter mot et bakteppe av grønne slake ås-sider.  En giraff viser oss vei en god stund ved å løpe i avslappet trav foran bilen. Her er «The Great Migration» i full sving og slettene er svarte av gnu og sebra så langt øyet kan se. Det er ubegripelig mange av dem. Den store migrasjonen er en av Tanzania og Kenyas største attraksjoner, og er oppført som ett av de sju av naturens underverker i Afrika sammen med Kilimanjaro og Ngorongoro-krateret i Tanzania. Migrasjonen finner sted hvert år når tusenvis av gnu og sebra vandrer. Denne migrasjonen er den største og lengste med landbaserte dyr. De tilbakelegger en strekning på knappe 3.000 kilometer når de vandrer mellom Masai Mara i Kenya og Serengeti i Tanzania i en årlig syklus. De krysser elver med glupske krokodiller, og noen blir et måltid for løver og andre rovdyr. Det er det grønne saftige gresset på begge sider som lokker. Serengeti og Masai Mara er en del av det samme økosystemet.

 

Beste tid for å se migrasjonen

Noen drømmer om å få se de store gnu-flokkene krysse elvene, men dette vet man aldri når kan skje. Mange kan sitte i mange timer – noen sitter i flere dager i safaribilen ved Mara-elven og venter på at flokken på motsatt side snart skal bestemme seg for å krysse, men uten at det skjer. Slettene i Serengeti er enorme og selv om flokkene er store, er det ikke alltid lett å finne dem. Men hvis man reiser til rett sted i Serengeti, er det store muligheter for å se de store flokkene med gnu som fargelegger hele savannen som små svarte dotter. Siden de stadig er i bevegelse, vil de befinne seg på forskjellige steder til de ulike årstidene. I Serengeti er de enklest å oppleve fra desember til mars for da holder de stort sett til i sentrale Serengeti. I februar kalver gnuene. Til andre årstider, f.eks. i april-september må man reise ganske langt nord i Serengeti for å se migrasjonen og da bør man ha flere dager der og være villig til å kjøre lange strekninger.

 

The Big Five

Vi passerer «gaten» inn til Serengeti. Etter en enkel lunsj fra en medbragt matboks som campen sendte med oss, er vi klare for nye eventyr. Men man bør man ta turen opp på utsiktspunktet over Serengeti først og skue utover de endeløse grønne slettene som brer seg ut over horisonten i alle retninger.  Et fantastisk syn. I løpet av dagene i Serengeti får vi oppleve Big 4: Store og små løveflokker inkludert tre små løveunger på en steinhylle, et par leoparder på nært hold, ruvende elefanter, massevis av snøftende bøfler og en rekke andre av Afrikas dyr. Neshornet kan man være heldig å se i Ngorongoro-krateret på vei inn eller ut av Serengeti og kan dermed krysse av for alle Big Five - om man er heldig. Leopard og neshorn er sjeldne dyr å se. Etter utallige besøk i Tanzania og Kenyas nasjonalparker har jeg sett leopard på nært hold kun to ganger og neshorn på nært hold kun en gang. I dag får god tid til å fotografere en leopard som villig poserer, liggende på en tykk gren høyt oppe i et tre, med god utsikt over savannen. Vi får se en gepardfamilie som starter jakten på et par gaseller, men som gir opp, og vi må kjøre til side for en flokk elefanter som kommer gående mot oss midt i veien.

 

Do not make a sound

Dypt inne i Serengeti rundt en sving, står det plutselig en diger hann-elefant med imponerende støttenner midt i veien og blokkerer den. Guiden kjører rolig til side, ut av veien og vi blir sittende musestille i bilen mens den passerer. Et øyeblikk stopper den opp bare noen få meter fra bilen, som om den vil sjekke om vi utgjør en fare. «Do not make a sound», hvisker guiden. Etter å ha vurdert situasjonen som trygg, bestemmer den seg åpenbart for at vi er greie folk, og konsentrerer seg i stedet om en søledam midt i veien. Den suger vann opp i snabelen spruter sølevann over seg selv et par ganger før den rolig forsvinner inn i bushen.

 

Safari er ikke Zoo

Å være på safari, eller «game drive» som det heter på fagspråket, er uforutsigbart. Man må være eventyrlysten, nysgjerrig og tålmodig.  I mange timer kan man kjøre uten å se noe som helst, bare grønne, vide endeløse sletter og små bergnabber i terrenget. Men når et høydepunkt dukker opp, er timene med venting fort glemt. Litt mye trafikk kan det til tider bli rundt attraksjoner som leoparder, geparder og løver. Guidene har radiokontakt og varsler hverandre. Guidene vil så gjerne tilfredsstille sine kunder og vise dem alle høydepunktene, men noen ganger kan det oppleves som litt stressende når safaribilene klumper seg sammen rundt en dyreflokk mens de ser etter beste mulige posisjon for at kundene skal få et foto-blinkskudd med hjem. Men mange av våre høydepunkter opplevde vi litt utenfor allfarvei og uten andre biler til stede. Dersom man reiser i april og mai vil trafikken være vesentlig mindre. Dette er tradisjonelt regntid, men allikevel en fin tid for safari på grunn av færre turister. Dersom man kan avse flere dager i Serengeti er også juni og juli en fin tid men da må man langt nord i Serengeti for å oppleve migrasjonen. Dyrelivet for øvrig er imidlertid stabilt hele året.

I Serengeti kan man ta med en lunsj-boks fra campen og spise mens man er ute på safari slik at man får utnyttet hele dagen og ikke trenger å dra til campen for å spise. Dersom man drar til campen for en varm lunsj, venter et 3 eller 4 retters måltid og et avbrekk.

 

Tortelis Camp i Serengeti

Vi er invitert på lunsj og omvisning i flere camper i Serengeti i løpet av turen, og Tortelis Camp i Serengeti er en av dem og blir min favoritt. Vi blir tatt imot av manager Kelvin, en smilende og sympatisk camp-sjef som ivrig viser oss campen «sin»: 14 telt med god standard med «bush-TV» (bål), Waterhole (bar), internet i teltene og varmt vann i dusjen. Kelvin vil gjerne gjøre noe spesielt for sine gjester og er stadig kreativ med tanke på å stelle til noe litt spesielt, som å overraske et par på bryllupsreise eller en bursdagsgjest med noe helt spesielt. Campen tilbyr også «sundowner walk» ned til elven i den tørre årstiden (juni-september) når gresset er lavt. Da kan man se flodhester i elven, og andre dyr som kommer for å drikke. Her serveres noe godt i glasset og litt snacks mens man nyter solnedgangen. Kelvin tilbyr også kurs i swahili for sine gjester og holder gjerne små taler som for eksempel en tale om kjærligheten for et par på bryllupsreise i Serengeti Tortelis Camp. De som feirer fødselsdag blir heller ikke glemt, så sant Kelvin vet om det. Det er rørende å høre hvor mye omtanke han legger i dette. Foruten Kelvin med sitt store smil, blir vi vartet opp av to usedvanlige blide karer som svinser rundt oss og serverer den ene retten etter den andre mens de fyller vannglass og småprater. Kelvin er åpenbart en inspirator for de ansatte og det er tydelig at de trives. Jeg spør han etter lunsj om han har håndplukket folk med store smil, og blir møtt av enda bredere smil. Kelvin og de to gutta følger oss til bilen og plutselig tar de til å synge og klappe i hendene mens de danser og smiler rundt oss: «Jambo Jambo bwana», klapper i hendene, smiler og ler. For en energi og for en herlig gjeng! Tortelis Camp i Serengeti er et godt sted å være.

Asante sana. Takk, Serengeti for denne gang.