FNs bærekraftsmål
FNs bærekraftsmål nr. 1: Bekjempe fattigdom
For at verdenssamfunnet skal kunne bekjempe fattigdom må den økonomiske veksten være inkluderende og fordeles mye jevnere blant verdens land og befolkning. Hvert enkelt land må derfor kunne investere i viktige sosiale tjenester, og gi like muligheter til alle sine borgere. Det trenger mange land og områder hjelp til. Selvsagt kan ikke reiseliv og turisme alene bekjempe fattigdom, men som en av de største og raskest voksende økonomiske sektorene i verden er turismen godt posisjonert for å fremme økonomisk vekst og utvikling på alle nivåer og for å skaffe inntekter gjennom jobbskaping. En forholdsvis unik ting med turisme er evnen til å skape verdier i fjerne, ugjestmilde områder. I 30 av verdens 40 fattigste land står reiseliv for mellom 60-90 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det er mye. Også innad i land kan reiseliv bidra til å spre verdiskapning. Turisme kan også knyttes til nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse og entreprenørskap siden det ofte er lave ferdighetskrav og man rekrutterer ansatte lokalt. Det er derfor svært viktig at vi passer på at pengene fra de som reiser ender opp lokalt og ikke til alskens mellomledd.
Når turister kjøper fra lokale virksomheter går inntektene rett inn i lokale verdikjeder, og i sin tur bidrar reiseliv til at de fattigste kan ta del i verdiskapningen. Vi ser at neglisjerte grupper, f.eks unge og kvinner, oftere blir involvert gjennom reiseliv. Selv om det er en risiko for at tilpasning til velstående turister bidrar til å presse lokalbefolkningen ut av sine områder, så vil lokale ha mye igjen fra inntektene som turister skaper. Inntekter kan gi folk muligheten til å ikke bare spise, men også til å få tak i mat som er bedre for helse. Inntekter fra turisme kan investeres i samfunnsrelaterte prosjekter som å hjelpe til med å utvikle og øke helsetjenester, rent vann og sanitet, familie og støtte til annet arbeid.
FNs bærekraftsmål nr. 2: Utrydde sult
Turisme kan stimulere til bærekraftig landbruk ved at matproduksjon blir mer lønnsomt. Når lokale bønder får ta del i verdiskapningen gjennom produksjon, bruk og salg av lokale råvarer i turistdestinasjoner, integreres de i verdikjeden for turisme. Produksjon av mat kan forsyne hoteller og turoperatører, og det kan gå til salg av lokale produkter til turister og til lokale. Mer inntekter til lokale, gir også mer effektive løsninger og bedre teknologi som igjen kan gi bedre produksjon. Denne trenden har også gjort det mulig for “etnisk” mat å få økt synlighet, noe som bidrar til å bevare lokal mat og kultur. I en moderne verden ønsker stadig flere å gå bort fra det standardiserte og søker “autensitet” gjennom mat og drikke.
Det er ikke slik at økonomisk vekst alene vil kunne løse problemet med sult. Forbrukersamfunnet er en stor del av problemet. For eksempel ligger det et enormt potensiale i å redusere matsvinn. Vi kaster uendelig mye mat. Fullt brukbar kvalitetsmat går rett i søpla, og hotellene med sine buffeter er blant de største synderne her. Hvis vi som reiselivsaktører klarer å redusere matsvinn, så har vi også spart penger, ressurser og man har mer tilgjengelig mat for å bekjempe sult. Det er ekstremt viktig at reiselivet fortsetter å øke sin innsats for å redusere svinn. Bedre og sunnere mat til alle bidrar også til bedre helse og livskvalitet.
FNs bærekraftsmål nr. 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet
Dødeligheten blant mødre og barn har blitt redusert. Levealderen stiger i hele verden. Vi har hatt enorm suksess gjennom vaksineprogrammer og økt renslighet, men til tross for denne fremgangen har den gode utviklingen stagnert rundt utryddelse av sykdommer som malaria og tuberkulose i fattige land. For at dette bærekraftmålet skal nås, kreves det en massiv innsats de neste 15 årene. Dette gjelder spesielt når det kommer til utryddelse av alvorlige sykdommer og opplæring av nødvendig personell. En nøkkel til måloppnåelse er å sikre alle grunnleggende helsetjenester, adgang til medisiner og støtte til forskning. Covid-19 viser oss at alt kan snu fort. I det siste har på mange måter helse og reiseliv blitt satt opp mot hverandre. Høye røster hevder for eksempel at Covid-19 har blusset opp igjen på grunn av at folk er på reise. Selv om dette på mange måter stemmer, siden et virus ikke legger ut på tur alene og ingen blir smittet om ingen møtes, så er det en forenkling av situasjonen.
Reiselivet tar i høyeste grad sin del av vår felles dugnad under pandemien, og vil fortsette å gjøre det i lang tid fremover. Det er for øvrig også mange negative effekter ved å innskrenke folks frihet som i aller høyeste grad går ut over helse og livskvalitet. Inntekter til lokale aktører gir igjen skatteinntekter generert fra turisme, og gebyrer og avgifter fra besøkende kan samlet reinvesteres i helsehjelp, tjenester og forebygging av sykdommer. Inntektene fra turismen kan bidra til å forsterke folks helse og forventet levealder, men det beskytter også mot epidemier, reduserer fattigdom og risiko for sult, skaper arbeidsplasser, driver økonomisk vekst og styrker likestilling. Økt tilgang til bedre og sunnere mat gir bedre helse.
De er vel ingen tvil om at de fleste reisende opplever en positiv effekt på sin livskvalitet, mange vil også ha en positiv effekt på sin helse. De som reiser er jo i stor grad en del av den mer privilegerte halvdelen av jordens befolkning. Men reiseliv bidrar til å åpne øynene for andre menneskers utfordringer og levekår. Og ved å reise kan vi være “øyenvitne” til det som foregår. Reiselivsbedrifter kan selvsagt også bidra med ytterligere støtte både innen helse og livskvalitet og andre mål ved å gi donasjoner til veldedige organisasjoner og prosjekter. For å nå målene om helsedekning er det behov for mer enn 18 millioner ekstra helsearbeidere innen 2030, spesielt i lavinntektsland. Det trengs investeringer fra offentlig og privat sektor til helsearbeider-utdanning, og for opprettelse av nye stillinger innen helsesektoren. Penger fra reiselivet er viktig for å finansiere utdanning. Og utdanning har bra effekt på helse.
FNs bærekraftsmål nr. 4: God utdanning
Det er bred enighet om at god utdanning er et fundament for å forbedre livet til verdens mennesker. Gjennom utdanning vil man styrke sine muligheter til å kunne styre eget liv. Framgangen er spesielt stor når det gjelder jenter og kvinner. Det har også vært en formidabel forbedring i grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Likevel er det fortsatt altfor mange som ikke kan lese og skrive i verden. Det stopper også videre utdanning. Her har man en jobb å gjøre. Reiselivet er avhengig av en godt trent og dyktig arbeidsstokk. I reiselivet og turismen sin natur ligger det implisitt at man er til stede nær sagt overalt. Dette betyr også at arbeidsplassene finnes overalt. Hvilke andre bransjer kan vise til en like distriktsvennlig spredning av både kompetansearbeidsplasser og lav-terskel arbeidsplasser?
Når vi har en rekke tilreisende turister så gir det et ofte et ønske om å utdanne seg videre. Man har potensiale for å kunne få jobb uten å måtte flytte fra der man bor. Tilknyttet reiselivet er også mange underleverandører. Reiselivet åpner øynene for viktigheten av språk og global utveksling av språk og verdier. En viktig del av dette er mulighetene som reiselivet gir til kvinner og ungdom. Reiseliv er inkluderende og gir jobb til mange deler av befolkningen. Sektoren kan gi insentiver til å investere i utdanning og yrkesopplæring, verdier av en kultur av toleranse, fred og ikkevold, og alle aspekter av global utveksling og statsborgerskap. Man kan rett og slett bli inspirert og lære om verden fra turister. En annen rolle reiselivet har er at det det åpner øynene til de som besøker destinasjonen. Ved å besøke en lokal landsby, eller støtte et lokalt prosjekt, bidrar turistene til verdiskapning. Det finnes utallige eksempler på dette i hele verden. Mange som besøker et land får en tilknytning til stedet og et ønske om å bidra. Dette gjelder spesielt i fattige land. Reisen er alltid en kilde til lærdom.
Et eksempel fra Masai Mara i Kenya, er norskeide Basecamp som takket være inntekter fra turismen, har etablert en skole for utdanning av guider fra masai miljøet i området, noe som sikrer dem en jobb som turistguide. De er spesielt opptatt av å rekruttere kvinner fra masai miljøet.
Lokale myndigheter vil ofte se et potensiale for å videreutvikle områder etter at turistene har oppdaget det, og dermed settes det kanskje også i gang utdanningsprogrammer. Reiselivet bidrar dermed til infrastruktur. Begrenset statlig finansiering av utdanning betyr ofte minimal støtte fra regjeringen. Barn må ofte gå mange mil til skoler som er enormt overfylte og i forfall, og studerer hele dagen blant de mest ubehagelige og utilstrekkelige fasiliteter og utstyr. På grunn av reiselivets enorme bidrag i form av inntekter og utenlandsk valuta, så styrker det jo også ferdighetene i spesielt engelsk. Engelsk er det absolutt viktigste språket innen digital kommunikasjon, og behersker man engelsk så får man også tilgang til denne verdenen og kunnskapen som finnes digitalt. En annen faktor er at personer som har fått opplæring gjennom reiseliv, som har lært språk og data-ferdigheter, ofte gir mye tilbake til samfunnet som lærere. Reiseliv kan fort få en enda viktigere rolle når det kommer til utdanning i fremtiden. Man er mindre bundet av tid og sted, flere vil kanskje velge å reise mens de lærer nye ting.
FNs bærekraftsmål nr. 5: Likestilling mellom kjønnene
Likestilling er en menneskerett og det er viktig for utvikling. Det handler om å gi alle kjønn like rettigheter, muligheter til å bestemme over eget liv og avskaffe diskriminerende ordninger. Kvinner må ha tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeid og juridiske rettigheter, fordi det er nødvendig for utviklingen i et land. Kvinners myndighet er en forutsetning for å løse verdens problemer med fattigdom, ressursspørsmål og fred.
Man kan ikke oppnå en bærekraftig utvikling hvis man ikke har likestilling og myndiggjøring av kvinner. Likestilling er integrert i hvert mål for bærekraftig utvikling, og det vil kreve en kraftig innsats og en endring av juridiske rammer hvis man skal bli kvitt kjønnsbasert diskriminering. Det ligger dypt forankret. Heldigvis kan sosiale normer endres, og reiselivet er en del av den prosessen. Turisme kan altså styrke kvinners posisjon i samfunnet, særlig ved å tilby direkte arbeidsplasser og generering av inntekter i turisme og vertskapsrelaterte virksomheter.
Som en av sektorene med størst andel kvinner som sysselsatte og gründere, kan turisme være et verktøy for kvinner for å frigjøre sitt potensial, og hjelpe dem til å få fullt engasjement og gi dem lederstillinger i turisme, og derfra i alle mulige områder av samfunnet. Samtidig må vi huske at kvinner i stor grad er blant de dårligst betalte, og at de ofte får stillingene med lavest status. Og på toppen av dette utfører kvinner mye ulønnet arbeid i familievirksomheter (UNWTO).
Dette betyr at et av de viktigste grepene vi som jobber med turisme kan gjøre er selvfølgen å sørge for at kvinner får betalt det samme som menn. Her må vi også bruke vår innflytelse på underleverandører og huske at vi har anledning til å velge bort useriøse aktører. Reiselivet bidrar også til å gi innsikt i hva som foregår rundt i verden og dermed vil flere kunne si fra om ubalanse og diskriminering.
Gjennom turisme kan kvinner bli tilbudt like muligheter innen utdanning, arbeid, inntekt, ferdighetsutvikling og lik tilgang til ressurser, teknologi, eierskap, kontroll og finans. Turismen kan dermed spille en stor rolle i å styrke kvinner til å ta en mer aktiv og lik rolle i samfunnet, sammen med å endre holdninger, og dermed bidra til mindre utnyttelse og diskriminering.
FNs bærekraftsmål nr. 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold
Vår planet har mer enn nok ferskvann til alle, men på grunn av dårlig infrastruktur og økonomi har ikke alle tilgang på vannet. I tillegg fører befolkningsvekst og klimaendringer til at vannmangelen øker mange steder. Per 2017 hadde rundt 71% av jordas befolkning tilgang til trygge vannforsyninger. Dette betyr at veldig mange mennesker ikke har det.
På verdensbasis er det for så vidt store framskritt i arbeidet med å gi alle tilgang til toaletter, men utviklingen har gått sakte og hver tredje person lever uten å ha tilgang til bra nok sanitærforhold. Det er flere ting som må gjøres. Vi må først og fremst beskytte og vedlikeholde de drikkevannskildene vi allerede har, slik at tilgangen til rent drikkevann opprettholdes der de finnes. Men det alene holder ikke. Vi må også sørge for at det investeres i ny teknologi og nye vann- og sanitæranlegg i de landene og regionene der slikt mangler. På den måten kan vi bidra til å forhindre at millioner av mennesker dør.
Turisme kan spille en kritisk rolle i å oppnå tilgang til vann, samt hygiene og sanitærforhold for alle. En av disse måtene er å begrense forbruket av rent vann i forbindelse med turisme. Selv om reiseliv og turisme utgjør en forholdsvis liten andel av det totale vannforbruket globalt, med 1%, som er veldig lite i forhold til jordbrukets massive 70%, så brukes det betydelige volumer per turist per dag. Ifølge European Environment Agency så kan det være fra 300 til 2000 liter per turist hver eneste dag. Dette går med til drikke, avkjøling, vanning, bassenger, sanitærforhold, rengjøring og avfallshåndtering. Mange steder går det også opptil 5000 liter per dag til å støtte krav til mat. For å sette det i perspektiv så krever en 18 hulls golfbane ca. 50 millioner liter vann per år for å holdes frodig og grønn. Det er det samme som tusen gjennomsnittlige husstander.
En lokal person vil i snitt bruke 30 liter vann per dag, mens i fattige områder er dette kanskje bare noen få liter. Forskningen er helt klar på at begrensning av vannforbruket er enormt viktig områder der vann er en knapp ressurs. Forbruket til 1000 vanlige gjester på et luksushotell i 50 dager kan gi 1000 familier i fattige land vann i tre år. Når folk reiser forbruker de altså langt mer vann enn de gjør hjemme, og dette vannet tas fra de samme kildene som lokale bruker. Å sørge for rent vann handler også om å ta vare på naturen. Det er viktig å beskytte og gjenopprette vannrelaterte økosystemer som skog, fjell, våtmark og elver for å begrense vannmangel. Det er viktig å begrense klimagassutslippene og det er viktig å forhindre ørkenspredning.
Klarer vi å få gjestene til å redusere sitt utslipp? Turisme kan bidra til konservering. Hvis man gjør dette på en bra måte så kan bærekraftig regulering av vannforbruket gi en bedre opplevelse for gjesten. Det kan beskytte miljøet og det biologiske mangfoldet, redusere utslipp og ikke minst redusere utgifter. De fleste ønsker jo egentlig å være ansvarlige gjester. Det ser kanskje ikke lovende ut for de store resortene i fremtiden, men de har også muligheten til å gripe sjansen og forandre sine praksiser.
FNs bærekraftmål nr. 7: Ren energi til alle
Vi har ikke nok rene energikilder i dag, men verden beveger seg i retning renere energi for alle. Det betyr at mer av energien vi bruker er bærekraftig og allment tilgjengelig. Tilgang til energi er helt sentralt i omtrent alle utfordringer og muligheter som verdenssamfunnet har i dag. Det dreier seg ikke bare om klimaendringer, men også om jobb og inntekt, matproduksjon, sikkerhet og infrastruktur. Om vi kan øke investeringene i fornybar energi. Klarer vi en rask og god omstilling, vil det også sikre matproduksjon og arbeidsplasser. Men vi har langt igjen. Omtrent 3 milliarder mennesker bruker faktisk forurensende energi når de lager mat, og de utsettes da dermed for farlig luftforurensing. I verden lever 840 millioner mennesker uten tilgang til elektrisitet, og halvparten av disse lever i Afrika.
Elektrisitet er heller ikke perfekt. Batteriproduksjon, for eksempel, tapper verden for grunnstoffer og ressurser, og brukte batterier er vanskelig å håndtere. Forhåpentligvis vil vi klare vi å løse slike problemer på veien. Reiseliv er en av de største bransjene i verden og helt klart en av de bransjene som forbruker mest energi. Dermed er det også et område som har enorm påvirkning. Hadde reiselivet kuttet alle sine utslipp, så ville man tatt et kjempesteg på vegne av verdenssamfunnet. Men det første, mest åpenbare og mest lønnsomme grepet vi kan gjøre, er å sørge for å minimere og effektivisere det forbruket vi allerede har. Da bidrar vi også indirekte til at mer ren energi blir tilgjengelig for andre, på bekostning av forurensende energi. Siden turister også bruker energi (og vann) med en større intensitet enn lokalbefolkningen, så har vi da en direkte effekt. Vi kan spare energi med å ta i bruk gode gamle Enøk tiltak som å slå av lyset og bli flinkere til å skru igjen springen. Vi kan se på hvor maten kommer fra. Vi kan være bevisste på produktene vi tilbyr våre gjester, og oppfordre dem til å redusere sitt forbruk.
Et annet grep vi kan gjøre er å investere i bærekraftig energi og gjennomføre nye løsninger som elektrisitet, for eksempel solcellepaneler som svært mange hoteller og camper i våre samarbeidsland allerede benytter i stor utstrekning. Følgelig, gjennom å fremme forsvarlige og langsiktige investeringer i bærekraftige energikilder, kan turisme bidra til å redusere klimagassutslipp, dempe klimaendringene og bidra til innovative og nye energiløsninger i urbane, regionale og avsidesliggende områder. Det ligger et stort ansvar på transportsektoren her, men andre som hoteller og restauranter, deler også dette ansvaret.
Vi kan ikke bare la andre ta støyten mens vi venter på mer effektive løsninger. Verden har ikke tid til å vente. Men det er viktig at det gjøres balansert og ikke går ut over det biologiske mangfoldet, og at ikke-reverserbare sår i viktige naturområder minimeres. Dette er en veldig hårfin balansegang, men verden er nødt til å utvikle renere energikilder. Og skal man lykkes så er ikke veien dit uten svinger. Vi kan også tilby opplevelser som bruker mindre energi, og tenke mer over hvordan de kommer til oss. Sykkel og fotturer er bedre, sunnere og morsommere enn sightseeing med buss. Kajakk og seilturer er bedre på utflukter til sjøs, enn motoriserte farkoster.
FNs bærekraftsmål nr. 8: Anstendig arbeid og økonomisk vekst
Å skaffe arbeidsplasser av god kvalitet til alle frem mot 2030, er en stor utfordring for så godt som alle land i verden. Det er vanskelig å skaffe nok jobber, men problemet er større enn det da halvparten av verdens befolkning tjener veldig dårlig. Faktisk så dårlig at de ikke kan leve av lønnen sin. Det viktigste steget for at vi skal kunne utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet i verden er å skaffe nok jobber til alle. kan reiseliv og turisme bidra til Anstendig arbeid og økonomisk vekst.
Dette er kanskje det bærekraftsmålet hvor reiseliv og turisme bidrar mest for verdenssamfunnet. Vår sektor bidrar i aller høyeste grad til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Reiseliv er en av drivkreftene for global økonomisk vekst og utgjør i dag nesten 1 av 10 arbeidsplasser over hele verden. Direkte og indirekte. Turisme når ut til alle verdens hjørner, bunner, topper og alle slags grisgrendte strøk. Det betyr at folk i hele verden kan dra nytte av verdiskapningen. Verdikjeden til reiselivet er omfattende, jobber blir skapt i en rekke sektorer som bygg og anlegg, matvareproduksjon og kommunikasjon.
FNs bærekraftmål nr. 9. Industri, innovasjon og infrastruktur
Det at vi investerer tungt i infrastruktur som vanningssystemer, informasjonsteknologi og transport er helt avgjørende for å kunne skape en bærekraftig utvikling. I noen deler av verden fungerer dette veldig bra, mens i andre områder og land fungerer det ikke spesielt bra. Det betyr at vi må lete etter og finne måter som bidrar til å øke de ulike landenes potensiale for utvikling og vekst. Da må vi se på hvordan de kan utnytte sine ressurser mest mulig effektivt og hvordan de kan lage en bærekraftig og effektiv industri. En nøkkel for å lykkes med dette er å satse på utdanning, teknologi og vitenskap, samtidig som man har et godt helsetilbud.
Verdiene som skapes fra turisme, kan investeres i infrastruktur og innovasjon. Verdiskapningen som reiselivet bidrar med er viktig for enhver destinasjon, men samtidig vil også reiseliv åpne dørene for andre investeringer. Hvis en destinasjon plutselig får mange turister så vil det også være behov for bedre veier, kollektivtransport og annen infrastruktur. Man vil kanskje få behov for raskt internett og et bedre utbygd strømnett. Utvikling av en destinasjon er avhengig av at det leveres god offentlig og privat infrastruktur. Det handler ikke bare om god offentlig og privat levert infrastruktur og et innovativt miljø for at tjenestene skal leveres, men det kan også stimulere myndighetene til å oppgradere infrastrukturen som et middel for å tiltrekke turisme og andre kilder til utenlandske og innenlandske investeringer.
Dette påvirker igjen annen utvikling og lokalbefolkningen kan få oppgradert vann og avløpsnett, renovasjon etc. Reiselivet er inne i et paradigmeskift der de som ikke er bærekraftige vil forsvinne. Det krever innovasjon og gode løsninger. Innovasjon og oppgradering av infrastruktur som transport, energi og vann kan også påvirke andre næringer til å være mer bærekraftige, med stadig mer effektiv ressursbruk og miljøvennlige teknologier og prosesser. Det utvikles mye teknologi for reiselivet. Denne teknologien kan igjen brukes innen andre næringer. Det kan være alt fra transport til helsevesen. Fokus på bærekraft i reiselivet vil også stille krav til destinasjonene som tar imot turister.
Turisme har også den egenskapen at den når ut til alle små bygder og utposter på en måte som andre næringer ikke klarer. Det bidrar til å støtte disse områdene og menneskene som bor der til tross for ulikheter, liten befolkning og annet. Vanskeligstilte land er blant de som påvirkes sterkest av turisme. Og vi bidrar også til å bygge infrastruktur for andre bransjer. Men vi må også ta hensyn til hvordan overturisme, og for stor dominans fra turisme i lokal økonomi, påvirker annen industri på destinasjonen. Det betyr kanskje at vi må lete etter måter å gå bort fra masseturismen og over på mer bærekraftige former for turisme. Som for eksempel opplevelsesreiser, som gir høyere inntekt per gjest, og som gir mindre belastning på miljøet, eks. fotturer, sykkelturer, fjellturer, seilturer.
FNs bærekraftmål nr. 10: Mindre ulikhet
Mange land har hatt en økonomisk vekst som har bidratt til at landene har blitt rikere. Dette har dessverre ikke nødvendigvis ført til mindre fattigdom. Til tross for at 40 prosent av verdens fattigste tjener bedre i dag enn hva de har gjort tidligere, så fortsetter forskjellene i inntekter å øke.
Hvis vi lykkes med å engasjere lokalbefolkningen og andre sentrale interessenter i verdikjeden, så er turisme et av de kraftigste verktøyene som finnes for samfunnsutvikling. Med utvikling og fornyelse bidrar vi også til å redusere ulikheter. Vi vet jo hvordan reiseliv bidrar til at utviklingsland tar del i den globale økonomien. I 30 av de aller fattigste landene i verden står reiseliv for 60-90% av bruttonasjonalproduktet, så det er ingen tvil om hvilken sektor som er den viktigste bidragsyteren per i dag. Turisme kan bidra til byfornyelse og den kan bidra til utvikling av distrikter og dermed til å redusere regionale ubalanser ved å gi lokalsamfunn muligheten til å blomstre. Det kan kanskje også føre til mindre fraflytting, samt bidra med positivitet. Når utenlandsk valuta brukes til å utvikle infrastruktur for reiseliv i et land, så investeres også penger fra et land i et annet. Og med dette kommer også andre investeringer. Man må utvikle både tilbuds- og på etterspørselssiden.
FNs bærekraftsmål nr. 11: Bærekraftige byer og lokalsamfunn
Over halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og byområder. Dette tallet forventes å øke til 60% i 2030. Folk flytter til byene fordi de ser muligheter som de ikke har der de bor. Mange av jobbene finnes der, samt vitenskap og ideer, handel og sosiale tilbud. Urbaniseringen har mange fordeler, men den gir også mange utfordringer. Mange av de med dårligst levekår bor i slumområder i byer, som for eksempel i Nairobi og Cape Town. Folk bor tett med dårlig sanitet. Sykdommer og kriminelle får herje. Mange byer vokser raskere enn det de tåler, og man klarer ikke å dekke behovet for boliger og arbeidsplasser. Det er den største grunnen til at vi får slumområder med dårlig tjenestetilbud og boforhold.
Byene står for 60-80% av energiforbruket, og 75% av alle klimagassutslipp kommer fra byene. Dette til tross for at byene beslaglegger mindre enn 3% av landjorda.
Det første vi må gjøre som reiselivsaktører er å vise respekt for lokalbefolkningen og lokalsamfunnet. En by eller et lokalsamfunn som ikke er bra for de som bor der, er heller ikke bra for turister. Derfor må alltid lokalbefolkningens hensyn komme før turistenes. Hvis lokalbefolkningen klager på overturisme og folk som invaderer privatlivet deres, så må vi ta det på alvor og vi er nødt til å gjøre endringer. Mange steder drives lokalbefolkningen vekk fra sine nabolag fordi de ikke har råd til å bo der lenger. Det er et tydelig tegn på at utviklingen har kommet for langt, og det kan også være starten på nedturen for byen som turistdestinasjon. Nå er det selvsagt ikke slik at turismen har kommet ut av kontroll over natten. De aller fleste populære destinasjoner har blitt det over tid. Når vi tar med gjester til en destinasjon så må vi også gjøre det enklere å være ansvarlig, og vi må minne de reisende på å være det. Det er endel av vårt ansvar som vertskap. Å trene våre guider eller ansatte til å lære opp gjestene i å være ansvarlige er faktisk veldig enkelt, det har stor effekt og man kan gjøre det på omtrent alle typer reiser og turer. Sikkerhet og ansvarlighet.
Som turister bør vi å leve etter den gylne regelen om å behandle reisemålet (f.eks landsbyen) slik du ønsker at besøkende skal behandle din by eller bygd. Når fokuset over tid ensidig har vært på økonomisk vekst og å skape jobber, så kan det også skape en ubalanse. Dette går ut over miljøet, det sliter på infrastrukturen og det sliter på lokalbefolkningen. Det er forskjellige måter å angripe dette på. Til syvende og sist så handler det om hva turistene ønsker. Det er de som tar valget om å reise til andre steder på andre måter. Vi må gjøre andre sesonger og andre destinasjoner mer attraktive og tilgjengelige. Selv om mange positive effekter kanskje ikke er så merkbare når trykket er for stort, så merkes jo det totale fraværet av turister under Corona veldig godt. Det bidrar til å åpne folks øyne for turismens viktighet, og kan kanskje gjøre dialogen enklere når man skal planlegge fremtidens turisme. En turisme som er bra for alle, og som gjør destinasjonen bedre.
Den gamle modellen med masseturisme som en slags hellig ku har gått ut på dato, selv om den egentlig aldri var holdbar. Samlebåndsturisme gir ingen fordeler for hverken besøkende eller verter. Likevel finnes det mange steder som både trenger og ønsker vekst og tilreisende som bidrar til bærekraftig utvikling. Spørsmålet er hvordan vi skal balansere det? Svaret er ikke konstant, og den som finner det har noe mange leter etter. Demonstrasjoner og vold har ført turismen til overskriftene og satt ansvarlig turisme på den politiske agendaen. Selv om lokale myndigheter alltid har vært pådrivere for stadig økt vekst, så må de ta hensyn til innbyggerne og forbrukerne. Det betyr at de må planlegge bedre og de må sette retningslinjer for turisme og for utenlandsk eierskap på eiendommer. Bærekraftig turisme har potensiale til å fornye byer og lokalsamfunn som ellers kunne forfalt. Turisme til distriktene hjelper ikke bare til å spre inntekter, det skaper sysselsetting og andre lokale tjenester, noe som kan bidra til å bremse fraflytting og tilsvarende begrense fremvekst av megabyer og slum. Det har spesielt stor betydning i fattige land. Byområder i forfall fornyes ofte på grunn av økt turisme og den bidrar til å bevare kultur- og naturarv. Vi må kutte mellomleddene og sørge for at mer av pengene fra de reisende ender opp lokalt. Det er noe av det aller viktigste som reiselivsbransjen må fokusere på fremover. Det er ikke greit at pengene ender opp hos internasjonale aktører. Pengene må komme lokalsamfunnet til gode. Det er det eneste som er bærekraftig.
FNs bærekraftsmål nr. 12: Ansvarlig forbruk og produksjon
Vi tapper verden for ressurser. En tredjedel av maten som produseres blir ikke spist. Klær kastes fordi de ikke er på moten lengre og fordi produsenten vil holde prisene oppe. Holdbarheten til mobiltelefoner og datautstyr er ofte angitt av produsenter som er avhengig av å selge nytt. Dette er slik våre økonomiske modeller og samfunnet er bygget opp. Vi må ha vekst for at ikke økonomien skal kollapse. Vi kan ikke holde på slik. Bærekraftig forbruk og produksjon handler om å utnytte ressursene bedre. Vi må gjøre mer med mindre ressurser. Vi må reparere og ta del i en slags sirkulærøkonomi.
Skal vi få gjort noe med forbruket så må vi også forandre måten vi lever på. Jeg og du må forandre livsstilen vår slik at vi, våre barn og de som kommer etter oss, har best mulig levekår. Alle har et ansvar for å leve på en måte som minimerer ressursbruken, som minimerer ødeleggelsen på naturen og som begrenser klimautslipp. Noen mener dette er å senke levestandarden, men det handler mer om hva man verdsetter i livet: Ting eller opplevelser? Reiseliv er spesifikt omtalt i bærekraftmål nr. 12, som en nøkkel for måloppnåelsen:
“A tourism sector that adopts sustainable consumption and production (SCP) practices can play a significant role accelerating the global shift towards sustainability”, including by how it can “develop and implement tools to monitor sustainable development impacts for sustainable tourism which creates jobs, promotes local culture and products”.
Reiselivsbransjen har et enormt forbruk på mat, energi og ting. Det kan være klær og utstyr, det kan være papir og det kan være sjampo og såpe. Det er viktig at vi bruker vår makt som forbrukere til å stille krav til de som produserer varene vi forbruker. Hvordan er de produsert? Hva er de etiske retningslinjene? Er produktet skadelig for miljøet. Hvis vi velger bærekraftige produsenter så er det et statement. Hvis flere kjøper bærekraftig, bidrar det kanskje til at andre produsenter også legger om til mer bærekraftig produksjon. Vi må også sørge for å begrense forbruket vårt. Et viktig grep er å redusere matsvinn. Gode systemer for mat gir bedre sikkerhet, bedre ernæring og det reduserer fattigdom globalt. Mindre svinn reduserer også matvareprisene siden produsenten ikke trenger å kalkulere inn tapet.
Det som er enklest å komme i gang med er å redusere svinn der vi er. Vi kjenner praksisen med mindre fat på buffeter osv. Det finnes forresten muligheten for å kutte ut buffeter. “Gratis” mat har kortere vei til søpla. Gode systemer hjelper oss å spare penger og vi får bedre kvalitet med mer næring. Vi har også påvirkningskraft på hvilke menyer og råvarer vi bruker/tilbyr. Kortreist betyr mindre transport. Transport slipper ut klimagasser, men mye av maten ødelegges også på veien. Hvis du trenger en kjapp huskeregel, så kan du tenke på de tre R’ene: Reduce, Recycle, Reuse.
FNs bærekraftsmål nr. 13: Stoppe klimaendringene
Noen områder vil oppleve mindre nedbør, mens andre vil oppleve en økning i regn og snø. På verdensbasis vil naturkatastrofer og ekstremvær skje stadig oftere. Direkte effekter av dette er stormer, flom, alvorlig tørke, høyere risiko for brann og ekstrem varme, som igjen fører til f.eks. tap av dyreliv og avlinger. Effektene av klimaendringene er synlige over hele verden. Omtrent alltid er det de fattige som rammes hardest. Mange land har levert sine nasjonale planer, men disse er langt fra omfattende nok.
Klimaendringene bryr seg ikke om landegrenser. Dette betyr at vi må finne globale løsninger på en rekke områder. I tillegg til å kutte i utslipp og fange og lagre CO2, må det satses mer på fornybar energi, nye industrielle systemer og endring i infrastruktur. I tillegg må vi investere i vern, i å tilpasse oss og begrense skadeomfanget. Opp mot 8% (!) av de globale klimagassutslippene kan relateres til reiseliv, og reiseliv kan dessverre aldri forsvares 100% fra et klimaperspektiv. Det er grunn til å tro at utslippene fra reiselivet vil fortsette å vokse, selv om Covid-19 bremset det for en stakket stund. Verden puster. Utviklingen har helt siden 50-tallet vært økende etter hvert som reiser har blitt både rimeligere og mer tilgjengelige. Halvparten av reiselivets utslipp kommer fra transport, hovedsaklig lufttransport, og den andre halvparten kommer blant annet fra overnatting og mat. Selv om fly er den største årsaken til utslipp i reiselivet, og definitivt den mest utskjelte, så har vi en lang vei å gå på andre områder også. Mat, vareforbruk, overnatting, tog, båtturer, oppvarming og elektrisitet krever energi og medfører utslipp. Matavfall har vi allerede omtalt, og det er et enormt problem som er kraftig undervurdert klimamessig. Det er veldig bortkastet når man bruker energi på å produsere mat som ikke blir brukt. Turisme bidrar til og påvirkes av klimaendringer og vi trenger ikke lete lenge for å finne eksempler på hvordan klimaendringer påvirker reiselivet. De siste årene har reiselivet blitt satt tilbake av orkaner, hetebølger, flommer og skogbranner, og sammenhengen mellom disse og klimaendringer er godt dokumenter.
Turister vil neppe reise etter ekstremvarme eller skogbranner, og stadig flere ønsker ikke bidra til denne utviklingen. For moderne konsumenter begynner bærekraft å bli et stadig viktigere aspekt når de velger hvem de handler fra. Derfor må også vi bli flinkere. Det er bra å tilby aktiviteter med lite karbonutslipp som fotturer, sykling, seilturer, kanopadling eller ridning. Selvsagt er det ikke alle som ønsker eller kan delta på slike aktiviteter, og vi må derfor bruke miljøvennlige underleverandører også til overnatting, og stille krav til hvilke underleverandører vi bruker. Mange land i Afrika har gått foran som et godt eksempel og forbyr plast. Dette betyr at turistene ikke skal ha plast i kofferten og at bæreposer av plast er bannlyst og kan føre til store bøter.
Vi jobber hele tiden mot målet. Kunden velger ikke alltid rett, men de blir som regel enige når vi forklarer dem hvorfor vi velger bedre og mer miljøbevisste overnattingssteder, leverandører og aktiviteter. Vi som jobber i reiselivet, må tenke nytt. Det er bra med kvalitetsturer utenfor de tyngste turistområdene, som koster litt mer og som inkluderer verdifulle aktiviteter og opplevelser som foregår ute av safaribilen og bort fra solsenga. Det krever at vi har kunnskap om at underleverandører, reisemål og bostedene vi benytter leverer forsvarlig. Dette setter store krav til oss
FNs bærekraftsmål nr. 14: Livet i havet
Vi må hindre forsøpling og forgiftning av havet, vi må stanse overfiske og ødeleggelse av dyreliv og korallrev. Det er så mye forurensing nå at det har kommet inn i næringskjeden vår. Vi får bokstavelig talt i oss mikroplast og miljøgifter når vi spiser. Og vi ser det med våre egne øyne hver gang vi går i strandkanten. Alle skjønner at slik kan vi ikke holde på. Vi må oppfordre våre reisende til å begrense sitt avfall.
Her er det også viktig å følge nøye med på hvordan fisk og sjømat blir skaffet. Det er svært mange dårlige praksiser rundt omkring, og det siste vi ønsker er at våre tjenester skal ødelegge for livet i havet. Her må vi være bevisste og også stille krav til våre underleverandører. Vi må passe på å holde oss unna de sårbare områdene og ikke invadere naturlige habitat. For eksempel er det problematisk med cowboy-virksomheten vi av og til ser i forbindelse med hvalsafari. Støyende båter ligger helt oppe i flokkene for at turistene skal få best mulig fotomuligheter. Vi markedsfører ikke og selger ikke turer som inkluderer svømming med delfiner. Turisme henger sammen med hav på alle mulige måter. Enten det er fiske som en aktivitet eller for fisken vi spiser, båtliv, snorkling, dykking, reiser over havet, opphold på kysten er miljøet i havet av største betydning.
FNs bærekraftsmål nr. 15: Livet på land
% av jordas overflate er dekket av skog som gir ly og mat til 80% av alle landlevende dyre- plante og insektarter. Skogene gir oss luft, vann, mat og viktige medisiner. 1,6 milliarder mennesker er også direkte avhengig av skogen som sitt levebrød og bosted, blant disse er 70 millioner fra verdens urbefolkning. Verdens fauna inkluderer fugler, pattedyr, fisk, krypdyr, insekter, krepsdyr, bløtdyr og så videre.
Raske miljøendringer forårsaker vanligvis masseutryddelser. Det pågår i skrivende stund. Mellom 2000 og 2015 har 20% av skogen på jorda blitt ødelagt. Det er høyst problematisk. En million dyre- og plantearter er livstruet akkurat nå. Ødeleggelsen av biologisk mangfold er en av de største krisene verden står overfor. Dette er så alvorlig at det krever umiddelbar og øyeblikkelig handling skal vi ha mulighet til å bevare mangfoldet og bevare økosystemene. Vi mennesker er like avhengige av livet på jorden som livet i havet. Planteverdenen står for 80% av livet på jorden og gir 80% av vårt kosthold (60% av energiinntaket vårt kommer fra 3 kornslag alene – ris, mais og hvete). En rekke land har satt i gang tiltak for å bevare og sørge for en mer bærekraftig bruk av sine naturressurser. Problemet er at tiltakene ikke er store nok. Det er menneskehetens ødeleggelse av biologisk mangfold som skaper forutsetninger for at nye virus og sykdommer som Covid-19 kan oppstå og gi ringvirkninger langt utenfor skogene i både rike og fattige land.
En av de største driverne for turisme er et ønske om å oppleve natur. Folk vil se naturlige landskap, uberørte skoger og dyreliv. Ren luft og rent vann. Derfor er det også i reiselivsnæringens interesse at man tar vare på denne naturen. En av de viktigste tingene vi kan gjøre er å la naturen være i fred. Vi må være svært forsiktige med nedbygging av natur. Selv om industri og jordbruk er de største synderne når det kommer til å ødelegge naturen, så har reiselivet også sine miljøsvin på skogen. Skogsområder, fjelltopper, strandlinjer og holmer blir bygd ut av investorer med dollartegn i øynene. Spørsmålet er om de skyter seg selv i foten. Masseturismens storhetstid er heldigvis over, og man bør heller se på hvordan man kan spille på lag med naturen.
Det finnes mange prosjekter som ønsker å minimere sin påvirkning. Bærekraftig turisme kan bidra til å bevare biologisk mangfold, og skape inntekter som et alternativt levebrød for lokalsamfunnene. Reiselivsnæringen er derfor ofte en stor driver for bevaring av natur. Rundt omkring i verden ødelegges skog og natur i et skremmende tempo. Spesielt gjelder dette tropiske skogområder, regnskog hvor tusenvis av endemiske planter og dyr blir marginalisert og bostedene blir ødelagt. Dyrene blir borte. Kanskje for alltid. Reiseliv bidrar til å berge natur og redde dyr. Hvis man kan tjene penger på reiseliv knyttet til ville dyr og uberørt natur, så kan det bety at noen dropper å bygge på et område eller at man bevarer større deler av området. For eksempel gjennom nasjonalparker og liknende. Hvilken verdi har løver for lokale de hvis det ikke kommer turister for å se på dem? For å trekke parallellen til Norge, så finnes det jo flere som ikke evner å se verdien til rovdyrene våre. Vi har bare noen få igjen og de er viktige i økosystemet. Likevel er det mange som vil kvitte seg med både ulv, bjørn, gaupe og jerv.
Reiselivet bidrar til å bevare dyr, men bevaringsinnsatsen blir også hindret av krypskyting og handel med dyreliv, elefanter skytes for elfenben og liknende forbrytelser mot dyr skjer over hele verden. Siden 1999 er det rapportert om ulovlig handel med minst 7000 dyre- og plantearter i over 120 land. Ofte er krypskyttere lokale mennesker i desperasjon, som setter seg i fare (både fra dyrene og fra ranger-patruljer) for å få en liten andel av salget. En alternativ og god inntekt fra turisme kan hjelpe. Det er selvfølgelig også en større og mer bærekraftig langsiktig inntektskilde enn engangs-krypskyting. Så lenge ville dyr gir grobunn for turisme så har man også grunn for å bevare dem. Bevaring betyr også at lokalbefolkningen ikke bare ser dyrelivet som en økonomisk ressurs i dag, men som en langsiktig investering
Men det er en hårfin balanse før man går for langt. Hvor mye skal mennesker invadere dyrenes leveområder før det er for mye? Er det egentlig greit for gorillaene at det står en flokk mennesker og ser på hver gang du spiser? Er det greit at store båter drar opp til Arktis for å se på isbjørn, hvalross og hval? Hva er prisen naturen må betale? Det gir selvsagt inntekter som bidrar til bevaring, men vi må alltid ha slikt i bakhodet. Vi husker isbjørnen på Svalbard som måtte bøte på livet fordi noen cruisepassasjerer kom for nære.
Noen ting er aldri greit. Trofejakt er en slik ting. Folk betaler gladelig for å drepe elefant, løve og vannbøffel i Afrika. Noen argumenterer med at kjøttet går som mat lokalt og at de bare skyter syke dyr. Dette er tullprat, i beste fall oppkonstruerte og tilpassede sannheter. Det gir inntekter, men dyr skal ikke skytes for at noen skal henge hodet på en vegg eller få et flott bilde med kadaveret! Jakt som turisme er veldig omstridt generelt, og vi mener at man ikke hjelper naturen ved å ta livet av ville dyr. Naturen regulerer seg best selv. Mange av disse trofeene er forresten oppdrettsdyr i innhengninger. Kjør heller på med fotojakt. Det er mye mer sympatisk og i alle fall bedre for dyrene.
Apropos foto så må vi mennesker avskaffe det å tilby selfier med løveunger eller neddopede elefanter og apekatter. Det er noe av det aller grusomste vi driver med. Helt siden turistene begynte å ønske seg unike suvenirer fra sine utenlandsreiser, har profitt-jegere sett en mulighet til å tjene penger ved å la turister ta bilde der de holder ville dyr. Elefantridning faller under samme dårlige kategori. Det er en grunn til at vi ikke har dyr i sirkus lenger. Vi kan se på dyr fra god avstand, men vi hjelper ikke naturen ved å plage dem. Vi mener at uberørt natur kanskje er den beste råvaren vi som reiselivsbedrift har og vi er avhengig av naturen for i det hele tatt å kunne leve. Da må vi være forsiktig med å tukle for mye med. Da må vi se på hva vi selv gjør og hva våre underleverandører gjør. Ville dyr utgjør kun fire prosent av pattedyrene på kloden. Derfor er det så viktig at vi bevarer de vi har igjen. Derfor må vi huske sporløs ferdsel.
FNs bærekraftsmål nr. 16. Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner
Internasjonal fred og sikkerhet har alltid vært hovedoppgaven til FN. Grunnlaget eller kjernen for turisme, er milliarder av møter mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Det betyr at sektoren kan fremme multikulturell toleranse og forståelse på tvers av religioner, og på den måten legge grunnlaget for mer fredelige samfunn og styrking av lokales kulturelle identiteter.
Gründervirksomhet og konsepter som baserer seg på turisme innebærer en stor del samarbeid på tvers av grenser og uavhengig av fysiske distanser. Men for at dette skal være bærekraftig kreves en stabil balanse i verden, uten vold og konflikter. Vi trenger en harmonisk verden. Bærekraftig turisme er transparent og ærlig. Man kan se hvor pengene går og ikke minst hvordan situasjonen i en destinasjon er. En kvalitet ved turisme er at lokale får impulser fra verden, og at verden får et innblikk i hverdagslivet til de lokale. Bærekraftig turisme tar hensyn til de nåværende og fremtidige økonomiske, sosiale og miljømessige effektene, og imøtekommer behovene til besøkende, industrien, miljøet og verts-samfunnene. Ansvarlig turisme betyr “å lage bedre steder for mennesker å bo på og bedre steder for folk å besøke”. Dette innebærer at vi må ha stabile destinasjoner. Ansvarlig turisme som legger igjen penger lokalt og inkluderer lokalsamfunnet vi besøker økonomisk, miljømessig og sosialt gjennom jobber, bevaring av natur og kulturell identitet, og bidrar til å stabilisere en destinasjon. Den skaper verdier og stolthet lokalt.
En stabil region har mye lavere konfliktnivå og er tryggere for de som bor der og de som besøker. Masseturisme derimot, kan bidra til å øke konfliktnivået. Når lokale ikke tas med i beslutninger eller blir involvert i utvikling og planlegging av en destinasjon, så er man allerede på feil vei. OG det har ofte store konsekvenser for lokalbefolkningen som kan miste rettigheter. Det kan være utbygginger som tar fra dem tilgang til strender, det kan være bygging av store cruisehavner som tar bort tilgangen til havna, eller utsikt. Det kan også være tilgang til vann og skoger, eller rett og slett utprising. At eiendommer blir så dyre at lokale presses ut av sine egne områder. Og vi har overturisme, som beskrevet tidligere. Altfor ofte er makt og beslutninger tatt bort fra den lokale destinasjonen. Det kan være myndigheter og selskaper som prioriterer overskudd på bekostning av lokalbefolkningen og deres omgivelser. Vi har mange tilfeller av korrupsjon i planlegging og utvikling av infrastruktur og miljøstandarder, gjerne uten ansvarlig overvåking. Vi trenger mer makt til de lokale og vi trenger noen paraplyorganisasjoner som tar ansvar.
FNs bærekraftsmål nr. 17: Samarbeide for å nå målene
Myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling. Bærekraftsmålene skal fungere som en felles, global retning og med prioritert innsats de neste 15 årene. Erfaring fra tusenårsmålene viser at denne typen målrettet innsats virker. Det avhenger av finansiering.
Hvordan kan reiseliv og turisme bidra til bær– Samarbeid for å nå målene?
Reiselivet er en kombinasjon av mange bransjer som samlet muliggjør det vi kaller reiseliv. Nettopp fordi reiselivet krysser bransjer, sektorer, fysiske og intellektuelle grenser, og krever samarbeid for å eksistere, har også reiselivet evnen til å styrke samarbeidet mellom det offentlige og det private. Når private investerer i hotell og båter, så må det offentlige henge på og investere i infrastruktur og omkringliggende fasiliteter. Både lokale, nasjonale og internasjonale myndigheter og organisasjoner er tuftet på samarbeid. Offentlig/privat partnerskap er faktisk et nødvendig og grunnleggende fundament for utvikling av turisme, og det er en økt bevissthet om turismens rolle.
Spesielt bærekraftig turisme involverer et samarbeid som setter vertssamfunnet først og hvor flere aktører jobber sammen for sosiale fordeler, miljøvern og gode opplevelser for gjesten. Å skape bærekraftig utvikling med positiv sosial, miljømessig og økonomisk bunnlinje kan ikke gjøres alene.
Alle har et ansvar
De 17 bærekraftsmålene kan ikke løses isolert – de henger sammen. Det som skjer videre, er også opp til oss som reisearrangører og til dere som reiser med oss. Hvilke krav vil du stille krav til deg selv når du er ute på reise? Vil du tenke nytt og være åpen for å forandre litt på dine reisevaner? Vil du lære mest mulig om stedet du reiser til, og være åpen for nye opplevelser som ikke setter så dype spor i natur og lokalmiljø? Møte nye kulturer med åpenhet, toleranse, vennlighet og interesse? Bygge broer? Vil du tenke over hva DU kan bidra med? Vi tror at fokus på natur, kultur og nærmiljø vil gjøre det lettere å akseptere forskjeller og ulikheter, og å være åpen for disse og for det som er nytt og annerledes – og forhåpentlig berikende. Vi skal gjøre vårt beste for å øke og formidle kunnskap om bærekraft på våre reiser. Det er du og jeg som definerer vår felles fremtid.
(Kilde: Travelopment, Harald Utheim)
